Spenn fast setebeltet og la Holsts ikoniske skildringer av våre planetære naboer slynge deg ut i verdensrommet!

På kveldens konsert får orkesteret virkelig skinne; dette blir kraftfullt fra første tone når vi åpner med Thomas Adès’ orkestersuite Inferno fra balletten The Dante Project. Med utgangspunkt i Franz Liszt’ Dantesymfoni har dette blitt et fantastisk stykke musikk som mesterlig skildrer reisen gjennom helvetes sirkler.

Fra underverdenen tar vi turen ut i himmelrommet der Holst med den bredeste pensel fargerikt maler fram vårt eget solsystem. Planetene åpner med krigsguden Mars’ intense aggressivitet, tar oss med via Jupiters feststemte feiring av gudenes konge, til vi ender i den mystiske og overjordiske stemningen på Neptun. En kosmisk reise der Holst skildrer hver planets unike personlighet fra astrologiens verden og romersk mytologi.

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Statsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte komposisjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening (TKS) har spredt sang og glede i Norges beste studentby siden 1930.

TKS er et av landets eldste kvinnekor og består av 60-80 medlemmer, hovedsakelig fra byens universitets- og høgskolemiljø. De holder til på ærverdige Studentersamfundet og er aktive bidragsytere på Samfundsmøtene og andre arrangement på huset, og selvfølgelig selvskrevne i gallaantrekk på UKAs åpningskonsert.

Koret holder også egne konserter, turnerer og konkurrerer både i og utenfor våre landegrenser. De samarbeider ofte med Trondhjems Studentersangforening (TSS) og Studentersamfundets Symfoniorkester (Symf. Orch.) om større verk og også den store vårkonserten.

Repertoaret strekker seg fra tradisjonell folkemusikk til klassisk og moderne, og de holder et høyt aktivitetsnivå gjennom hele studieåret. Korets dirigent er Marius Berg.

Det er kun en mindre del av koret som deltar på denne konserten.

Trondheim Symfoniske Operakor (TSO-koret) er et kor tilknyttet Trondheim Symfoniorkester & Opera. Koret er en naturlig del av våre operaproduksjoner, men er også med i de store korverkene som Haydn: Skapelsen og Brahms Requiem, ofte sammen med Trondheim Vokalensemble. Kunstnerisk leder for koret er Urša Lah, en kjent korpersonlighet både i Norge og internasjonalt, som vi er veldig stolte av å ha hos oss.

Under denne konserten er det kun damene som deltar.

Inferno suite inneholder åtte av 13 scener fra første akt av den britiske komponisten Thomas Adès’ ballett The Dante Project (2019-21).

Balletten er bygd over Dantes mesterverk Den guddommelige komedie og dennes tre hoveddeler; Helvete (Inferno), Skjærsilden (Purgatorio) og Paradiset (Paradiso). Her fortelles det om en reise i det hinsidige som Dante skal ha foretatt seg i påskeuken år 1300. Hans kjærlighet, Beatrice, er død og Dante har gått seg vill i en mørk ugjennomtrengelig skog. Her møter han Vergil, som er sendt av Beatrice, til å lede ham tilbake, men først må de gjennom helvetet og skjærsilden. Når disse er passert, vil Beatrice møte ham og føre ham til det himmelske paradis. Balletten har fått navnet The Dante Project for å kunne skape en fortelling som responderer på Dantes tekst heller enn å måtte forholde seg bokstavtro til tekstens detaljer, og scenene korresponderer derfor heller ikke nødvendigvis med komediens kronologi.

Inferno åpner med scenen I. Abandon Hope (La alt håp fare) og pilegrimen (Dante) som plutselig befinner seg dypt inne i en mørk skog, og hvordan panikken hans stiger i takt med orkesterets oppadgående akkorder og løp understøttet av en langsom crescendo. Neste scene er helvetes andre sirkel, II. The Selfish – stung by wasps (De selviske – stukket av veps), der de som har gitt etter for begjæret skal virvles rundt i all evighet og stikkes av veps. Her summes og stikkes det, og virvles rundt og rundt som en musikalsk malstrøm.

I III. The Ferryman (Fergemannen) møter vi fergemannen som ror sjelene over elva Styx, portrettert av engelsk horn, i en stillferdig reise over småkrusende vann. IV. Pavan of the Souls in Limbo (Pavane for sjelene i Limbo) er fra første sirkel der de sjelene som aldri fikk mulighet til å møte kristendommen og bli frelst oppholder seg. Stemningen er sørgelig og oppgitt, med en melankolsk melodi over en nedadgående bevegelse.

X. The Popes’ Adagio – heads first (Pavenes Adagio – med hodet først) er komisk med sin wienervals-parodi som spotter de som i helvetes åttende sirkel er begravet med hodet nederst for å ha tilegnet seg personlig makt eller forsøkt å kjøpe seg syndsforlatelse eller hellige embeter. Kontrasten er stor til neste scene, XI. The Hypocrites – in coats of lead, der pilegrimen og Vergil møter hyklerne som må gå i forgylte blykapper. Den mørke messingen holder først ethvert forsøk på stigende skalaer nede, og selv om forsøkene flytter seg til de lysere instrumentgruppene, lykkes de fremdeles ikke. XII. The Thieves - devoured by snakes (Tyvene – fortært av slanger) er full av skadefryd i sin sirkusaktige polka som er «stjålet» fra Liszts Galop chromatique. Tyvene blir bitt av slanger, blir til aske og gjenoppstår, for så å bli bitt, bli til aske og gjenoppstå, i en evig runddans.

Suitens siste scene, XIII. Satan – in the lake of ice (Satan – i en sjø av is) skildrer møtet med djevelen i en sjø av flammende is. En uhyggelig atmosfære med stadig stigende bevegelser som for å illustrere pilegrimen og Vergils smertefulle klatretur opp djevelens hårete bein til skjærsilden og ballettens neste akt.

The Dante Project ble bestilt til Royal Ballet ved gjestende huskoreograf Wayne McGregor, Los Angeles Philharmonic ved kunstnerisk leder Gustavo Dudamel og Royal Opera House Covent Garden Foundation til 700-årsjubileet for Dante Alighieris død i 1321. Den første delen av balletten, Inferno, ble sambestilt av Koninklijk Concertgebouworkest Amsterdam til konsertante framførelser.

Ballettens urpremiere fant sted i Royal Opera House Covent Garden, 14. oktober 2021, under ledelse av Adès. Første akt, Inferno, fikk sin urframførelse i Walt Disney Concert Hall i Los Angeles, 10. mai 2019, med Gustavo Dudamel og Los Angeles Philharmonic, mens Inferno Suite ble framført første gang 22. januar 2021 i Roma med L’Accademia Nazionale di Santa Cecilia, dirigert av Gianandrea Noseda.

I Planetene – Suite for stort orkester har Holst hentet inspirasjon fra mange hold. Tidlig på 1900-tallet fikk engelske komponister øynene opp for sin egen folkemusikk og de enkle folkemelodiene, noe hans nære venn og studiekamerat, Ralph Vaughan Williams, var særlig opptatt av. Også den franske impresjonismen og komponistene Debussy og Ravel hadde innflytelse på begge disse komponistene. Videre hadde Holst nylig overvært Stravinskijs balletter Ildfuglen og Petrusjka i London, og disse gjorde nok også inntrykk med sine rytmiske mønster og hurtige taktartsskifter. På en reise i 1913 ble han introdusert til astrologi av vennen, Clifford Bax, og snart begynte Holst å sette opp horoskoper for venner og familie. «Jeg interesserer meg bare for ting som antyder musikk for meg … Nylig har de enkelte planeters karakteristikker foreslått ganske mye i så henseende og jeg har studert astrologi nokså inngående.»

Planetene er sju tonedikt om hver av planetene, unntatt vår egen, som da var kjent (Pluto var ennå ikke oppdaget), Disse er inspirert av astrologiens karaktertrekk av hver planet og av de romerske gudene de er oppkalt etter. Verket er skrevet for et stort anlagt orkester med uvanlige orkesterinstrument som altfløyte, bassobo, tenortuba, orgel og celesta, i tillegg til damekor, som gir en rikere klangpalett.

Mars, the Bringer of War ble påbegynt i 1914, men lenge før 1. verdenskrig brøt ut. Holst har valgt den uvanlige taktarten 5/4 og resultatet blir en slags foruroligende, nærmest hypnotisk, marsjrytme som repeteres gjennom store deler av satsen. Over dette har han lagt en slags truende akkorder som vokser i styrke og som til slutt uler rundt ørene våre, avbrutt av fanfarer. Vi hører godt hvor John Williams hentet sin inspirasjon til filmmusikken til Star Wars, og spesielt Darth Vader-temaet! I den dystre midtdelen skildres et landskap lagt øde av krigens ødeleggelser, før vi med hammerslag bringes tilbake til dødsmarsjen fra første del.

Venus, the Bringer of Peace åpner med horn og treblås som gir en atmosfære langt unna forrige sats. Her legges luftige himmelske harmonier over et svakt pulserende akkordteppe, utsøkt fargelagt med små intime solopassasjer, og skildrer slik den romerske gudinnen for kjærlighet og skjønnhet.

Mercury, the Winged Messenger er gudenes sendebud, og denne hurtige satsen har et lett, luftig og dansende preg, understreket med bruk av harpe, celesta og klokkespill, brusende skalaer og kvitrende rytmer.

Jupiter, the Bringer of Jollity er personifiseringen av feiring, både den høytidelige majestetiske Jupiter, gudenes konge, med svulmende messing og strykere i sakte valsetakt, men også folkefesten med energiske melodier og rytmer. Satsen omtales gjerne som «den engelske satsen», tydelig inspirert av engelsk folkemusikk og den rustikke engelske markeds- og festivalstemningen. Melodien i midtdelen skrev Holst om til en hymne i 1921, I Wow to Thee, My Country, og den har blitt mye brukt i begravelser, som både i prinsesse Diana og Dronning Elisabeths.

Saturn, the Bringer of Old Age lar tiden tikke avgårde med fløyter og harpe som sakte spiller alternerende akkorder. Messing setter i gang en litt trist prosesjon, men, selv om trinnene blir tyngre og tyngre, skrider prosesjonen inn i en stadig større og mer forunderlig verden som etter hvert opphever tiden og skrider ut i evigheten.

Uranus, the Magician påkalles av et ledemotiv, en firetoners figur som stadig vender tilbake gjennom satsen i en lang rekke ulike forkledninger og variasjoner, som en slags besvergelse. Disse fire tonene er G, Ess, A og H, de fire musikalske bokstavene i Gustav H. Satsen består av en rekke merkelige danser med inspirasjon fra både Dukas’ Trollmannens læregutt, Berlioz’ Symfoni fantastique og Saint-Saëns’ Dance Macabre, og det hele bygger seg opp og utvikles til en diabolsk heksesabbat før den stille avsluttes i en mystisk atmosfære.

Og ut av denne atmosfæren smyger finalesatsen, Neptune, the Mystic, seg, med forlokkende utenomjordiske harmonier og fragmenterte skalabevegelser. Holst forsterker effekten ved å velge instrumentgruppene som kan skimre, bølge og gnistre før han introduserer menneskestemmen, ordløse sopraner og alter utenfor synsfeltet, som sammen med orkesteret sakte forsvinner ut i intet, i det endeløse verdensrommet.

Planetene hadde en privat urframføring 29. september 1918 i New Queen’s Hall i London dirigert av Sir Adrian Boult, mens den offentlige premieren fant sted i samme konsertsal, 15. november 1920 med London Symphony Orchestra under ledelse av Albert Coates.

Camilla Rusten